Mens-fri: når løsningen blir problemet

Bedre kvinnehelse; uten en god plan kan tiltak kanskje gjøre mer skade enn nytte. Er mens-fri en seier for kvinnehelse, eller to skritt tilbake? Dette er et historisk tilbakeblikk som kan overraske.

Anita Hegge

Founder & CEO/Director

Kvinnehelse i arbeidslivet er en het potet. Heldigvis. For det er på tide at det skjer noe. Fokus og handlinger kan gi økt likeverd, og tetter kvinnehelsegapet. Mange virksomheter jobber målrettet for å finne riktig strategi og riktige tiltak, tilpasset deres kultur og deres bransje. Det er anerkjennelse av biologiske forskjeller som kan prege arbeidslivet, og som vi må ta på alvor.

I Hvild hjelper vi noen av Norges største virksomheter med strategi og handlingsplaner, og mange bruker vår digitale plattform for kvinnehelse på jobb. Men for andre kan det gå litt fort i svingene. Litt sånn IKEA-kommode-monteringsfeber. Du vet, du skal sette sammen en kommode med 6-8 skuffer, tenker at dette har jeg gjort før, og kjører på. Uten å se på planen (bruksanvisningen), vurdere riktig verktøy eller rekkefølge. Utfallet blir sjeldent bra.

Og dette kan skje med tiltak for kvinnehelse også. Om det ikke er gjennomtenkt, den riktige “medisinen”, eller godt nok forankret.

Mens-fri: et eksempel på nødvendig tiltak eller dårlig løsning?

Mens-fri kan være et slik eksempel. I norsk sammenheng så vil dette være en del av sykefraværsordningen, så ikke direkte aktuelt som tiltak i en virksomhet. Men det som er aktuelt for oss er å sørge for at kvinnen det gjelder føler seg trygg nok til å snakke om sin situasjon på jobb.

For andre land er en slik type fraværsordning aktuell, og kan være én brikke i puslespillet, uten at det nødvendigvis gjøre ting bedre. Hvis vi virkelig skal styrke kvinnehelse på jobb må vi se på hele bildet: kultur, kunnskap, engasjement og støtte.

Så la oss se litt på historien til mens-fri, fordi dette er ikke et nytt fenomen. Mens-fri er ikke noe nytt, men en historie som gjentar seg.

Gjennom de siste hundre årene har ulike land forsøkt ordninger,med varierende målsetninger og vekslende hell.

Blant annet ble det innført i daværende Sovjetunionen på 1920-tallet. Det ble innført som et virkemiddel for å øke fødselsraten etter 1. verdenskrigs grusomme herjinger. Teorien på dette tidspunktet var at det ville være positivt for å “beskytte fruktbarheten” ved å la kvinner hvile de første dagene av mensen. Det handlet altså ikke om kvinners helse eller å forbedre noe for kvinner sin del, men mer om å sikre nasjonens interesser. Det funket dårlig og ordningen ble raskt avskaffet.

Japan innførte mens-fri i 1947 med lignende argumentasjon om gjenoppbygging og høyere fødselsrate etter 2. verdenskrig. De har fortsatt ordningen men den er lite brukt og svært omstridt.

Flere asiatiske land, som Taiwan, Vietnam, India og deler av Kina, innførte lignende tiltak på 1990-2000-tallet. Her ble det ofte brukt som et skalkeskjul for ellers dårlige arbeidsforhold. Noe som preger særlig tekstil-produsenter i denne regionen, en bransje som ofte har begrenset tilgang til toaletter og svært dårlige sanitærforhold.

Det fikk derfor stor medieoppmerksomhet da EU-landene Spania og Portugal nylig innførte nasjonale ordninger om mens-fri (2023 og 2025).

Men det er altså ikke nye tiltak som sådan, det som er nytt er intensjonen bak.

Viktige tiltak, men for hvem?

De som har alvorlige symptomer fra sykliske og fertilitets-relaterte lidelser må ikke overses. Mange kvinner med sterke mensensmerter har underliggende tilstander som dysmenoré, endometriose, adenomyose, PCOS eller PMDD (les mer om dette her). For dem handler det ikke om å “ta seg sammen", de trenger medisinsk hjelp og støtte på lik linje med andre helseproblemer.

De fleste som menstruerer, trenger ikke fri hver måned. Å fremstille menstruasjon som en universelt funksjonsnedsettende tilstand er problematisk. Det kan bidra til å sykeliggjøre en normal biologisk prosess og undergrave kvinners posisjon i arbeidslivet.

Samtidig må vi ikke bagatellisere tilstanden til de som faktisk er hardt rammet. Ifølge Guri Majak sin bok “Hvor vond skal mensen være?” oppgir 4 av 10 unge kvinner at de har så sterke smerter at det fører til fravær fra skole (MINA-studien). 15–25 % av alle kvinner har smerter gjennom syklus som påvirker dagliglivet, også på jobb.

Så i sum: mens-fri er kanskje et godt tiltak til de som virkelig trenger det på grunn av smerter og symptomer. Men erfaringsmessig gir det sjelden den ønskede effekten. Indikasjonene fra både Spania og Portugal er at ordningen i liten grad brukes. I Japan er det under 1% av de som kan benytte ordningen som faktisk gjør det.

Når tiltak treffer feil

Bernard av Claivaux, en av byggerne av Cistercienser-ordene, fastslo allerede på 1100-tallet at “Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Kan en god intensjon og en dårlig plan bli en del av problemet, og ikke løsningen?

Det er ting som kan tyde på det. Husker du Ikea-kommoden? Noe av det som kan være problemet med mens-fri eller andre kvinnefokuserte helse-initiativer er:

• Stigma og frykt for å bli sett på som “svake”, fordi ting som mensen generaliseres og sykeliggjøres?

• Kan det støtte opp under diskriminering eller trakassering av kvinner, ved å gi argument til nedsettende kommentarer som: “dere vil alltid ha spesialbehandling…” ?

• Bekymring omkring karriereutvikling dersom en kvinne føler andre går på eggeskall rundt henne og hennes helse, til den grad at hun blir bortsatt eller glemt?

• Manglende tydelighet eller støtte fra arbeidsgiver?

• Generelt ubehag ved å anerkjenne menstruasjon og kvinnehelse på arbeidsplassen?

Det er kanskje lurt å starte et annet sted.

Vi trenger generelt mer kunnskap og kompetanse om kvinnehelse i arbeidslivet. Hva er kvinnehelse og hvordan påvirker det hverdagen, arbeidsmiljøet og verdiskapningen?

Det krever strategi. Et felles språk. Et ønske om endring. Det krever ledere og medarbeidere som forstår hva det handler om. Det krever støtte og tilrettelegging – og det krever en kultur der det er trygt å snakke om kvinnehelse. Først når dette er på plass er vi godt rustet til å vurdere om tiltak som mens-fri faktisk er hensiktsmessig i vår virksomhet, eller ikke.