Fra ergonomi til endometriose

Kvinnehelse er i ferd med å bli arbeidslivets neste store HMS-tema. Da må også verneombudets rolle utvikles og kompetansen etableres. For når biologiske forhold påvirker arbeidshverdagen til halvparten av arbeidsstyrken, er det vanskelig å argumentere for at dette kun er et privat anliggende.

Når ble kvinnehelse verneombudets sak?

Verneombudet har tradisjonelt vært arbeidslivets vaktbikkje for fysisk sikkerhet og helse (Arbeidstilsynet). Gjennom tiår har verneombud bidratt til å redusere ulykker, forbedre ergonomi, dempe støy og sikre forsvarlige arbeidsforhold.

Men arbeidslivet endrer seg. I dag vet vi at et godt arbeidsmiljø handler om langt mer enn vernesko, løfteteknikk og rømningsveier. Psykososiale belastninger, søvn, stress og mental helse er blitt en naturlig del av HMS-arbeidet. Likevel finnes det fortsatt et område som ikke omtales i verneombudets virksomhet i mange selskap. Nemlig kvinnehelse i arbeidslivet. 

Det er bemerkelsesverdig når vi vet at tilstander som overgangsalder, endometriose, PMDD, fertilitetsbehandling og senskader etter kreftbehandling påvirker arbeidslivet til millioner av kvinner verden over. Spørsmålet er derfor ikke om kvinnehelse påvirker arbeidsmiljøet. Spørsmålet er hvorfor vi fortsatt behandler det som et privat anliggende.

Fra individuelle utfordringer til arbeidsmiljøutfordringer

Mange kvinner går på jobb med symptomer som få ser. Hetetokter i møterom uten ventilasjon. Søvnforstyrrelser som påvirker konsentrasjonen. Smerter som gjør det vanskelig å sitte lenge. Hormonelle svingninger som påvirker energi, hukommelse og stressmestring. Fertilitetssorg som ingen ser.  De fleste forsøker å håndtere dette alene. Ikke fordi utfordringene er små, men fordi arbeidslivet tradisjonelt ikke har hatt et språk for dem.

Når en medarbeider opplever utfordringer som påvirker arbeidsevne, trivsel eller sikkerhet, er vi vant til å betrakte det som en arbeidsmiljøsak. Men når årsaken er knyttet til kvinnehelse, blir den ofte redusert til et individuelt problem. Det er en tankegang som begynner å bli utdatert.

Hva sier egentlig verneombudets mandat?

Arbeidsmiljøloven sier at verneombudet skal ivareta arbeidstakernes interesser i saker som gjelder arbeidsmiljøet. Loven skiller ikke mellom helseutfordringer som rammer kvinner eller menn. Den skiller heller ikke mellom tradisjonelle HMS-risikoer og nye arbeidsmiljøutfordringer.

Verneombudets oppgave er ikke å stille diagnoser eller gi medisinske råd. Oppgaven er å identifisere forhold på arbeidsplassen som kan gi unødvendige belastninger og bidra til at disse håndteres på en forsvarlig måte. Derfor blir kvinnehelse relevant når arbeidsforhold forsterker symptomene eller når manglende tilrettelegging gjør det vanskeligere å stå i jobb.

På samme måte som et verneombud ville reagert på en dårlig arbeidsstol eller for høy støy, bør det være naturlig å stille spørsmål ved arbeidsforhold som gjør det unødvendig krevende å leve med overgangsalder, menstruasjonssmerter eller andre helseutfordringer. Kvinnehelse i arbeidslivet hører hjemme i vernerunder og risikovurderinger. 

Arbeidslivet er ikke så kjønnsnøytralt som vi liker å tro

Norske arbeidsplasser er bygget på et ideal om likebehandling. Men likebehandling betyr ikke nødvendigvis at alle har like forutsetninger. Store deler av arbeidslivet er utformet uten særlig oppmerksomhet på biologiske forhold som i hovedsak rammer kvinner. Resultatet er at mange utfordringer blir usynlige. Ikke fordi noen ønsker det slik. Men fordi ingen har hatt ansvaret for å løfte dem frem.

Historisk har verneombud vært med på å synliggjøre belastninger som tidligere ble akseptert som en del av jobben. Nå står vi nå ved et lignende vendepunkt når det gjelder syklus og helse, fertilitet og overgangsalder.

Kvinnehelse er den neste HMS-saken

Den nye internasjonale standarden ISO 45010 handler om menstruasjon og overgangsalder som arbeidsmiljøtema. Standarden bygger på en erkjennelse av at arbeidsforhold kan påvirke hvordan mennesker opplever og håndterer disse livsfasene. Dette representerer et viktig skifte. Ikke fordi kvinnehelse plutselig er blitt viktig. Men fordi arbeidslivet begynner å forstå at helse og arbeid henger tett sammen. Vi er det sammen menneske, med den samme kroppen som går på jobb som er hjemme.

For verneombud åpner dette et nytt fagområde:

• Hvordan kartlegger vi risikofaktorer som påvirker kvinner og kvinners livsfaser?

• Hvordan skaper vi arbeidsmiljøer der ansatte våger å si fra om behov for tilrettelegging også for kvinnehelse?

• Hvordan sikrer vi at ledere har nok kompetanse til å inkludere kvinnehelse i sitt lederskap?

• Hvordan sørger vi for at kvinnehelse blir en del av det systematiske HMS-arbeidet?

Dette handler ikke om særbehandling. Det handler om å sikre at arbeidsmiljøet fungerer for alle. Både menn og kvinner.

En naturlig utvikling av verneombudsrollen

Verneombudets rolle er å gjøre alle typer belastninger synlige. Før handlet det om støv, støy og tunge løft. Senere handlet det om psykososialt arbeidsmiljø. Nå begynner flere å forstå at kvinnehelse også hører hjemme i denne samtalen og i dette viktige arbeidet på arbeidsplassen.

For hvordan kan vi påstå at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig dersom utfordringer som påvirker halvparten av arbeidsstyrken fortsatt betraktes som private problemer? Kanskje er ikke spørsmålet om kvinnehelse skal inn i HMS-arbeidet. Kanskje er spørsmålet hvorfor det har tatt så lang tid.

Du kan finne vær arbeidsgiver guide for ISO45010 her.

Lykke til!