Hvor mange generasjoner tar det å endre strukturer i kvinnehelse?

Fra Hippokrates’ ed til Genève-erklæringen har legeetikken beveget seg fra å beskytte profesjonen til å beskytte oss som pasienter. Etter andre verdenskrigs grusomme handlinger, ble menneskeverd, ikke-diskriminering og pasientens autonomi tydelig forankret også inn i lege-eden. Det ble tydeliggjort og forankret at legens autoritet ikke skulle stå alene. Pasienten skulle høres og ha medvirkningsrett. Spørsmålet er om alle pasienter har blitt hørt like mye? Gjelder dette også kvinnehelse?

Det er enkelt å skrive “ikke diskriminer” og “sørg for autonomi over egen kropp” i en ed. Det er langt vanskeligere å sikre at prinsippet faktisk gjelder i praksis.

Anita Hegge

Founder & CEO

Historiene fra virkeligheten

De fleste av oss har nå hørt historiene. Kvinner som går i årevis med smerter før de blir tatt på alvor. Kvinner som får symptomer forklart som stress, emosjonelle reaksjoner, mentale symptomer eller livsfase i år før de får en grundig og relevant undersøkelse og diagnose. Kvinner må ofte selv lese forskning, komme forberedt til undersøkelser, og argumentere for behandling de har rett på.

En lidelse som preger millioner av liv, endometriose, ble beskrevet i medisinsk litteratur tidlig på 1800 tallet. En av ti kvinner rammes. Likevel kan det ta over 10 år år for en diagnose, og vi mangler fortsatt behandling som kurerer. Over to hundre år etter at denne potensielt livsødeleggende tilstanden ble identifisert.

Bekkenbunns-skader og urinlekkasje har vært kjent siden antikken. Fortsatt lever mange kvinner i årevis med slike plager før de får hjelp. Ventetiden for behandling av fødselsskader i det offentlige helsevesen kan være rundt 80 uker. Det er halvannet år i en hverdag preget av smerte, funksjonstap og skam.

Dette er ikke enkelthistorier. Det er et mønster. Et mønster som er dokumentert til gangs de siste årene gjennom NOU-rapporten Den store forskjellen og ikke minst McKinsey og World Economic Forum rapporten Closing the Women’s Health Gap.

Dette handler ikke bare om medisinsk utvikling, det handler om prioriteringer. Og det handler om å ta medvirkningsretten på alvor. Historisk sett var legeeden først og fremst en beskyttelse av profesjonen. Den ble formulert i en tid der legen hadde makten, og pasienten hadde tillit og lite innflytelse. Kvinner hadde svært begrenset rett til å bestemme over egen kropp eller ha noen form for medbestemmelse.

Selv om vi i dag har en moderne legeetikk og et lovverk som tydelig slår fast pasientens rett til medvirkning, bærer strukturer og kultur fortsatt preg av historien. Og gamle mønstre henger igjen, nå særlig når det gjelder kvinnehelse.

Medvirkningsrett

I 2017 ble det presisert i Genève-erklæringen, den moderne lege-eden, at legen skal respektere pasientens autonomi og verdighet. I henhold til norsk lov har pasienter en soleklar rett til å medvirke og bli hørt. Det er et tydelig maktskifte på papiret. Men reell medvirkning forutsetter kunnskap. Den forutsetter forskning som inkluderer kvinner og kvinners helse. Den forutsetter retningslinjer som tar kvinnesykdommer på alvor. Den forutsetter at symptomer ikke avfeies fordi de er vanlige eller utbredt blant kvinner.

Når en kvinne med overgangsplager må kjempe for hormonbehandling som kan gi henne funksjon og livskvalitet tilbake, er det ikke bare et spørsmål om behandling. Det er et spørsmål om hvorvidt hennes erfaring og livskvalitet tillegges verdi. Når en kvinne med kroniske smerter ikke blir trodd, svekkes ikke bare tilliten til én lege. Tilliten til systemet utfordres. Kvinnehelse er ikke et nisjefelt. Det er helse for litt over halvparten av befolkningen gjennom hele livsløpet. Likevel ser vi det tydelige gapet innen forskning, innovasjon, data og behandling.

Jeg tror ikke problemet primært er manglende vilje hos den enkelte lege. Jeg tror problemet ligger i strukturer, prioriteringer og historiske blindsoner. Derfor handler dette heller ikke om å peke finger. Det handler om å ta våre egne prinsipper på alvor. Medvirkningsretten gjelder også når pasienten er kvinne. Autonomi gjelder også når symptomene er hormonelle, diffuse eller livsfase-betingede. Likebehandling betyr ikke at vi skal behandle alle likt, men at vi skal gi likeverdig oppmerksomhet og ressurser. Det er forskjell på menn og kvinner, selv om det ikke læres fullt ut i medisinske studier eller i arbeidslivet.

Fra Hippokrates’ ed til kvinnehelsegapet

Vi har tatt store etiske steg siden Hippokrates. Nå må vi sørge for at kvinnehelse ikke blir stående igjen som et langt etterslep i historien. Spørsmålet er ikke om vi vet nok til å gjøre det bedre. Spørsmålet er hvor lenge vi aksepterer at det tar med endring? Jeg håper i alle fall at min døtre og barnebarn skal slippe å kjempe for å få den hjelpen de trenger, når de trenger den.