Ikke feminist, sier du?

Å stå fram og fortelle om egen kropp er en feministisk handling. Det er risikabelt, men samtidig en motstand mot maktstrukturene i en mannsdominert medisinsk verden. En verden som historisk har oversett, misforstått eller fordømt kvinner.

- Elinor Cleghorn, forfatter av Unwell Women

Anita Hegge

Founder & CEO

Å identifisere seg som feminist

Da jeg vokste opp, var uttrykket feminist noe jeg overhodet ikke ville assosieres med. Det var noe jeg tenkte på som sinte damer, med stygge klær, som ropte ting som “Kast BH’n og av med undiken!” og “Knus patriarkatet”.

Misforstå meg rett, jeg er evig takknemlig for jobben kvinnesakskvinnene gjorde på 60-70 tallet og fortsetter å gjøre. Men for meg som digget Agneta i Abba, drømte om å bli frisør og var litt jentete og jålete, så ble det for mye og for maskulint. Jeg klarte ikke å identifisere meg med det jeg så eller det jeg hørte.

Jeg hadde ingen tanke om at jeg en dag skulle indetifisere meg som feminist. Det er annerledes nå. Sitatet fra Elinor Cleghorn overfor treffer meg. Kvinner som deler sine historier om helse, og ofte om motstand fra helsevesenet, er noe jeg kan identifisere meg med. Fortellinger som avdekker de muligheter som faktisk finnes for å gjøre ting bedre. Både for kvinner og for samfunnet.

De historiene vi hører fra kvinner som alt for lenge har blitt oversett og misforstått, det er de som viser alvoret når kvinnehelse blir forsømt, oversett og misforstått.

Feminisme eller likeverd?

For meg er en feminist en som mener at kjønn ikke skal avgjøre hvilke rettigheter, muligheter eller hvilken verdi et menneske har. I arbeidslivet: at biologi ikke skal bli en hindring, men at vi likevel våger å anerkjenne forskjellene. At kvinnehelse ikke bare skal være et individuelt problem, men også et strukturelt ansvar.

At vi kan digge ABBA (fremdeles), kle oss feminint, og samtidig snakke om både mensen og PMS, uten at det går utover våre muligheter til å få lederstillingene vi ønsker oss. At vi kan være omsorgsfulle mammaer, bake bursdagskaker, og være opptatt av håret, uten at det endrer at man er en kompetent og dyktig karriereperson. I det kan jeg identifisere meg som feminist.

God på å snakke mansk

Jeg har også forsøkt å tilpasse meg en mannsdominert bransje og verden. På slutten av 80-tallet startet jeg i finansbransjen. Jobbet hardt, fikk muligheter og gjorde karriere. Og jeg skal love deg at jeg forsøkte å passe inn blant gutta. Lærte meg å snakke mansk. Forsøkte meg på nachspiel blant de riktige guttegjengene, riktignok med fake GT, men dog. Men den viktigste innsatsen var alltid å gjøre en god jobb. Jeg leverte, innoverte og var med på å gjøre flere av gutta til vellykkede i sine stillinger. Og det hadde ikke noe med kjønn å gjøre.

På denne tiden, så snakket jeg aldri om kvinnehelse. Aldri! Og det kunne faktiske ikke falle meg inn å si i fra om jeg var satt ut av mensensmerter eller hadde melkespreng i et møte. Det var det ikke rom for.  Det var først nesten 30 år etterpå, etter år med sterke og plagsomme symptomer, at jeg ble inspirert til å dele.

Før jeg startet Hvild i 2023, delte jeg sjeldent om helse. Ikke på jobb, ikke til min leder og i alle fall ikke på sosiale medier. Så en del av min vurdering før jeg etablerte Hvild, var om jeg var villig til å dele min historie om overgangsalder og brystkreft. Vurderingen var veldig relevant også, fordi jeg hadde en mulig kontrakt med et forlag om å skrive det som etter hvert ble boken Din komplette guide til overgangsalderen, og som kom ut januar 2024. Min inspirasjon for å ta avgjørelsen om å dele, var mine døtres generasjon. Barseloppgjøret, som snakket åpent og delte om sine opplevelser, var en av profilene. Jeg tenkte at når de våger, må jeg også. Det må til for å endre noe til det bedre.

Det koster å dele

Og det er her jeg vil hente inn igjen sitatet fra Cleghorn, nå i original versjon: “Speaking out about your own body is profoundly feminist. It’s a risk, but at the same time, it’s an act of defiance against those power structures in the man made world”. Kvinner som forteller sine historier, gjør en forskjell. Selv om det koster. Koster for den enkelte å dele personlige opplevelser og symptomer.

Disse historiene gir oss kunnskap. De skaper oppmerksomhet og fokus. Ta den amerikanske skuespilleren Halle Berry. Da hun delte om sin erfaring med å bli oversett av sine leger med overgangsalder symptomer, gjorde det at vi snakket mer åpent om symptomer som påvirker underlivet. Sir Rod Stewart og hans kone Penny, har delt om konsekvenser av symptomer som aggresjon, som da også traff en mann som ikke skjønte bæret. Når kjente fjes deler, gjør det at stigma blir litt mindre.

Men det koster, og det er en hårfin balansegang mellom å dele personlige opplevelser for så i neste øyeblikk møte en kunde, investor eller en leder. Så la oss hedre de som våger å dele sine historier. De som utfordrer maktstrukturen i medisin og samfunn. For selv om vi har gjort fremskritt i form av mer forskning, mer åpenhet og strukturer for pasient-sentrert fokus, så ser vi mange av de samme utfordringene som kvinnehelse har hatt i 100-vis av år. Årevis med mas og slit for å få diagnose, så en kamp for å få rett behandling, og hele tiden møtende medisineres fordommer mot kvinner.

La oss lytte når kvinner deler sine historier, la oss applaudere det feministiske uttrykket det er. Å eie sin historie er å ta feminismen, og deling av kunnskap, på alvor.

Fortsatt ikke feminist?

Gratulerer med kvinnedagen som var!